Mesøy gård var mitt barndomsparadis.

Det var pappas barndomshjem, hvor vi hvert år dro på sommerferie. Begge mine foreldre er født og oppvokst her på Mesøya, så vi hadde alle besteforeldrene våre her. Når andre pakket ned sommerklær og badehåndkle for å dra til syden måtte vi også pakke ned stilongs, regntøy, samt lue og votter, før vi satte nesa motsatt vei. Nordover til en ferie fylt med fiske og midnattssol. 

Mine foreldre vokste opp i en tid da man ble ansett som voksen etter konfirmasjonen. Da måtte man ut i verden for å finne seg en jobb. Min foreldre likeså, og de dro sørover og endte opp i Asker utenfor Oslo. Slik endte jeg opp som født søring.

Jeg snakket nordlending mine første leveår, men innen jeg begynte på skolen så hørtes jeg også ut som de andre ungene i gata. Men det skal nevnes; når jeg og søsteren min skulle leke «fine fruer», ja da, kom nordlandsdialekten fram igjen.

Som tidligere nevnt, hver sommer reiste vi nordover der vi byttet på å besøke besteforeldre. Mye tid gikk med til å fiske, og bilen var tungt lastet når vi kjørte sørover igjen. En reise som den gangen tok tre dager på humpete grusveier.  Resten av året drømte og planla vi neste sommer; da vi igjen kunne finne fram vinterklærne våre og starte på den lange reisen til en ny sommerferie nordpå.

Vi ungene fleiper med at vi tidlig ble "hjernevasket" til å tro at Mesøya var verdens navle.

Senere, i voksen alder overtok jeg Mesøy gård på odel etter bestemor. Da hadde gården stått for vær og vind i flere tiår. Den gangen hadde jeg ingen ambisjon om å bo her. Jeg hadde en slags plan om å redde bygningene slik at Mesøy gård kunne brukes som sommersted. Thats it.

Så sviktet helsa.

Spol fram tre år og der satt jeg; i en leilighet midt i Oslo, og råtnet bort på rot. Ble til at jeg begynte på Vinterlandbruksskolen i Oslo, på kveldsskole. 4 timer hver onsdag ettermiddag som ble mitt høydepunkt i uka. Da dro jeg på skolen, og lærte om hvorfor gresset gror, og hvordan holde liv i en ku. Og jeg elsket det!

Noen år senere var det bare å kaste inn håndkleet. Jeg ville ikke klare å komme meg tilbake i en vanlig jobb, og jeg endte opp som ufør. Da bestemte jeg meg. Ville mye heller være syk nordpå, enn å sitte i en leilighet i Oslo og stirre i veggen. Nordpå kunne jeg i det minste åpne døren så var jeg midt i naturen.

Men jeg er ikke født til å sitte på hendene. Noe måtte jeg gjøre. Tre år senere kom de første sauene til gårds.

Viste du at damer er den fødte bonde? I følge mamma er det fordi de kommer «ferdig utstyrt med to geiter og ei høne». Dette var pep-talken mamma ga meg når jeg begynte å planlegge å starte opp med sau. At jeg er født til dette, og at det ligger i blodet! Da tenkte jeg tilbake på mine barneår og drømmen som ble skapt når de voksne fortalte at jeg var odelsjenta; og «at en dag vil det være jeg som driver Mesøy gård».

Nå har jeg bodd her siden 2007, og har aldri angra på at jeg flyttet nordover. Her bor jeg midt i naturen, og tett på elementene. Det kan by på noen utfordringer å bo på en øy uten ferje og bruforbindelse. Men med litt planlegging ordner det meste seg. Man må bare danse med.